Sommeren 2007

Under kan du lese en artikkel skrevet av Elisabeth Husberg som jobbet hos oss sommeren 2007
Jeg syns artikkelen var så bra at jeg spurte om å få legge den ut og det fikk jeg : )
Jeg har supplert med noen bilder fra det hun skriver om.

Elisabeth på Dona

Sommer på Sagaøya Hestesenter.

Skriblet ned av en førstegangs rideleder som har tråkket gress og tøltet grus på Skavhaugen sin aller første sommer og som likte det hun fant..
Dypt inne i furuskogen mellom Elverum og Trysil finner man et lite sted som ikke har "berg" i
navnet sitt. Julusdalen strekker seg som et furuskogteppe innover bergsidene og her inne mellom
røde furustammer er det du finner Skavhaugen Gjestegård og Sagaøya Islandshestesenter.

Skavhaugen gård er en gammel storgård med bosetting helt tilbake til 1600 tallet.

Her har familien Tryggvason hatt rideleir siden 1993 og det kommer deltakere fra hele landet. Stedet er fullt av
sjel og romantisk glød og det eneste ordet man kan komme på som beskriver det hele er koselig.
Utrolig koselig. Det er ikke for ingenting at både arbeidstakere og rideleirelever kommer igjen år på år.

Dette var dog mitt første år - og stillingen min lød som rideleder. Jeg fant vel egentlig ut at jeg skulle
jobbe her etter en særdeles KOSELIG tekopp i vinter en gang hvor jeg rett og slett falt for
stemningen. Ingeborgs vennlighet, Tryggvis reserverte men likevel trivelige tilstedeværelse, det
faktum at folk kommer og går og at hoveddøren alltid står åpen.

Islandshest

På gården fantes det i sommer 39 Islandshester av alle størrelser, farger og fasonger. Hesten
går på store, flotte skogsbeiter med gressenger, løvtreskog, furuskog og kratt og koser seg sammen i
flokker på opptil 15, 20 individer. Om vinteren leies hestene ut på fôr for så å returnere til
Skavhaugen om sommeren. Her finnes det hester for enhver smak - personlig liker jeg de kvikke,
lydhøre som har framdrift nok til å bære seg selv og jeg fan et knippe som jeg sirkulerte på selv.
For å nevne navn kan man nevne Katla - godheten selv som er snill som dagen er lang men på ingen
måte er tre for det. Man kan nevne Faxi som er stor, flott og stolt og kan holde følge med det meste,
men likevel kan rides av en litt nervøs rutter fordi han aldri gjør noe galt. Man kan nevne Frøya Hvit
som stresser så topplokket koker, men går så utrolig fint bare man når inn til henne. Man kan nevne
Hnokki som er så treg at han kan forbikrypes av snegler, men som tølter som en konkurransehest
bare han får beskjed dom at han skal. Man kan nevne Silfurtoppur som er verdens mest rolige, snille,
bedagelige hest på tross at han bare er 4 år (han går selvfølgelig ikke så mye...).
Det er i det hele tatt noe for en hver smak, men det som går igjen - eter min erfaring, er generelt
godt gemytt. Samtlige hester er rett og slett snille og omgjengelige og galopperer gjerne tur i skogen
uten å stikke eller døser bedagelig bundet til et tre når det er pause. Jeg må ærlig innrømme at jeg er
litt forbauset over hvor utrolig håndterbare alle hestene er .
Det er gjerne lett å tenke at disse turisisene er de verste grisepassere du kan tenke deg - og joda,
det er noen av dem også, men igjen er standarden ganske bra på disse turisisene. De som tølter tølter når du ber dem om det og selv om de hele sommeren gjennom er blitt ridd av barn er generelt sett de fleste artige å ri på selv når du kan litt og her lyst på fart og behagelig tølt.

Livet som rideleder.

Som rideleder gjør du akkurat det - leder rideturer, Jeg tilbrakte min første uke som bakrytter - det er et hundretalls stier, grusveier, skogsbilveier og enger å knote seg fram på og jeg skal ikke feie under teppet at jeg var ytterlig lost de fem, seks første turene, Andre uka ble jeg dog kastet ut i lederrollen da vi ar to stykker mindre enn første uka, så da var det bare å kunne det, Og vi fant fram! (må nesten rette en takk til Morten her...).
Til rungende toner av alle "syng-etter-meg"sanger du kan komme på bærer det i skritt, tølt, trav og
galopp mellom furustammer, over elver, bekker og smaragdgrønne blomster3enger i taktfast
hovtramp. Ridelederne synger foran, så svarer barna bak, Det er en utrolig koselig (der var det
orden igjen) tradisjon som setter særsmak på turene og får folk til å følge med, slappe av og bare nyte
tilværelsen. Man er jo på ferie - tross alt!
På kveldene er det leker, sanger, spill og film som står på repertoaret. Ringleker, stolleker
og ordleker er gjengangere dessuten er fotball og volleyball en sikker slager. Singstar eller karaoke i
drengestua med fyr på peisen og pinnebrøddeig på fingrene får fram det beste i enhver, sjenert sjel
og det er varmt, godt og avslappende hele atmosfæren.

Langtur.

På torsdagen setter man nesa mot en destinasjon litt lengre mot en furukledd horisont - være setra
eller Ryssjøen. Man rir da i ca to timer hver vei og vel framme kan man slå seg ned i grønne
omgivelser og spise matpakke (og garantert litt snop fra kiosken) og drikke vanvittig god appelsinsaft
mens man fortsetter å synge på alle de sangene som man fikk på hjernen på veien opp. På Ryssjøen
er det mulig å bade med hestene - noe som alle som vil får prøve, og drar man til setra er det mere
synging og kakao på peisen inne i seterstua med grove tømmervegger og nostalgisk,, gammel
atmosfære.

Dorota serverer kakao i peisen på sætra.

Ved Ryssjøen.
På vei hjem på torsdagen er den desidert beste turen gjennom uka - mener jeg. Da er
alle så varme i trøya at man gauler av full hals uansett hvordan sangstemme man har og hestene er gode
og mette og gjerne litt gira etter masse setergress eller av den friske lufta rundt Ryssjøen.
Hjemme venter grilling og hygge i partyteltet på tunet.

Masse nye mennesker.

Det som kanskje gjør Sagaøya til et sånt sted som du tenker tilbake på og smiler er kanskje i største
grad alle menneskene du treffer. Etter å ha vært på stedet i tre uker har jeg gjort bekjentskaper med 4 forskjellige nasjonaliteter.

Fra v. Jørg fra Tyskland, Sandra fra Island og Stephane fra Frankrike.

Jeg har sunget og spilt gitar med folk jeg ikke visste eksisterte, jeg har
drukket te i de sene kveldstimer rundt kjøkkenbordet inne hos Ingeborg og Tryggvi og fått minst
fem nattaklemmer før jeg gikk i seng.,, Jeg har blitt møtt av smilende fjes, og dog en smule søvnig,
i halv ni tiden for å hente hest o g jeg har forsvart de sære matvanene og måten jeg smøre på en
brødskive til det kjedsommelige. Jeg har tingen på hesten "min" (Dùna) hundre ganger og frest litt
katteaktig mot de som på ert prøver å stjele hesten fra under nesa på meg, og jeg har sittet i kveldssol
på verandaen ute og spist jordbærfisk og snakket om hest, hest og mere hest med folk som liker å
snakke hest, hest og mere hest. Det er koselig, Det er likandes. Det er trygt. Det er et sted der minner
gror like tett som smaragdgrønt gress på en blomstereng og hvor man lever i en drømmetilværelse
som virker litt surrealistisk når man vender hjem. Jo visst er det slitsomt, jo visst er det tidvis tungt,
fysisk arbeid, jo visst blir man litt lei av masete barn, jo visst blir man sliten og lei og trøtt og sutrete om
det regner. Det er en balansegang som i skrevne ord virker litt uvirkelig - men så er det kanskje
akkurat det som gjør det virkelig.
Sagaøya - et sted for drømmer.